Påskekrim for barn og barnslige voksne – del 2

Episode 2 av «Mordet i Granhekkens Borettslag»

”Men det er jo HAN!” utbrøt enkefru Gul forferdet og kikket mellom sprikende vingefjær.

Nå ble det liv i fugleflokken og alle presset på for å se.

”Sa hun Jonatan?” kvitret en forskrekket.

”Nei, hun sa JOHAN!” ropte Blåmeis.

”Jeg trodde ikke hun visste hva han het” fløytet en av de andre fuglene.

Linn Erle kom ikke med et eneste pip. Meisemor holdt på hatten mens hun ropte vantro:

”Er det virkelig han som var på besøk hos deg i natt?” Alle fuglene kom med forferdet utrop og så spørrende på Gul. Hun kunne ikke benekte det, selv om han nå i dagslys så langt mindre imponerende ut. Den mektige røsten til Hr. Kråke tordnet gjennom hekken.

”Kan noen hente Sheriffen!” Det var helt unødvendig, politimester Skjære kom på flyende flekken. Han hadde hørt levenet fra hekken og brøytet seg veg mellom storøyde småfugl. At dette var en fremmed fugl, så han med det

Granhekkens Skjære Riff

Granhekkens Skjære Riff

samme og gikk rett på sak.

”Er det noen som kjenner denne karen?”

”Ja, jeg, jeg så han i går.” Gul skalv i hele kroppen, det var så vidt det pep i brystet hennes.

”Han overnattet hos henne og han heter Johan! Gul var den siste som så han i live!” ropte fru Gråspurv oppskaket.

”Nei, nei! Jeg vet ikke hva han heter. Jeg sa bare at det var HAN” sa Gul spakt.

Politimester Skjære rettet de blanke knappe øynene mot henne og ventet på en forklaring.  Plutselig husket hun ikke noe av samtalen, kunne faktisk ikke komme på et ord av hva han hadde sagt! De andre så skrått mot hverandre og visste ikke hva de skulle tro. Med bebreidende øyne ventet de på svar.

”Er det noen her som har hørt noe misstenkelig, et skrik i natten….?” Politisjefen rettet oppmerksomheten bort fra Gulspurv.

”Tja, Kaiene hadde jo fest, danset fugledansen til langt på natt. Dessuten kom fiskemåkene i grålysningen og forsynte seg med mark fra puben. Det var et svare leven, så om noen skrek, ville vel ingen ha hørt det!” Swartz Trosten slo oppgitt ut med vingene. De andre mumlet enstemmig i.

”Sant nok, sant nok!” Politimesteren bodde selv i hekken og hadde hørt bråket. ”Dette er nå et åsted, ingen forlater hagen før mordet er oppklart.”

Kråke kremtet og sa at han hadde en visning til i dag og enda en i morgen. Det var stor pågang i det populære hageanlegget og han kunne ikke bare avlyse.

”Ok, ok! Men kun de som skal skifte bolig får komme på visning. Alle andre må holde seg i ro i egne reir.” Politimester Skjære fant frem et gammelt julebånd med røde og hvite striper og sperret av området.

Kveldsmørket senket seg over Granhekken og det var vanskelig for enkefru Gulspurv å få ro i sjelen. Forsiktig smøg hun seg ut på den grønne grenen for å trekke frisk luft. Hvis hun strakte seg langt nok ut, kunne hun se den gule kroppen gjennom glisne grener. Han rørte seg ikke, men fjærene duvet lett i vinden. Det gikk et grøss gjennom kroppen hennes. Kjemien mellom dem hadde vært så perfekt, han hadde ikke behøvd å si noe… og nå var han død! Mens mørket senket seg ble det stille i Granhekken. En ørliten tåre trillet nedover kinnet til enkefru Gul, som nå var hovedmisstenkt i et fugledrap.

Sparsomme solstråler varmet opp hekken, som var stiv og kald etter nattens frost. Nede i komposten gikk sladderen sin vante gang.

”Tenke seg til, enkefrua har elsket gulingen til daue!” Gråspurv kjærringa himlet med øynene og slo den ene vingen i disken.

”La oss nå høre hva politimesteren kommer frem til, før vi dømmer noen.” Var det noen som svarte.

”Hæ! Han som ikke engang klarte å ta tak i ungdomsgjengen som terroriserte hagen i fjor?”

”Tja, vi prøver vel alle å beskytte ungene våre” sa Finken mens han kikket skrått opp mot Kråkeslottet øverst i Lerketreet. Kråke Sveen hadde annonsert boligsalget langt utenfor hagegrensene, så pågangen var stor. En fugleflokk hadde samlet seg i tretoppen og den høylytte kvitringen hørtes helt ned til «Den frodige Kompost». Gråspurvkjerringa vendte blikket mot det høye treet.

Granhekkens skravlekjerringer

Granhekkens skravlekjerringer

”I dag har Kråke med seg hele politietaten!” sa hun og nikket mot Lerketreet. Etter alle nedskjæringene måtte kona til Skjære fungere som politiassistent.

”Er jo ikke rart det skjer noe, når en drar hagen full av fremmedfugl!” sa hun snurt. «Det er ille at hele politietaten er samlet på et sted, når man vet at vi har en syk morder flygende rundt i hagen her.» Alle merket spenningen som lå i luften.

Følg med! Les den spennende fortsettelsen i morgen….

Om Unni Steinsholt

Jeg er en voksen jente fra Nøtterøy som er over gjennomsnittet interessert i bøker. Har utgitt bok på Lulu - "Midtlivskrise" - 65 sider. Er bøkene spennende nok, leser jeg alt jeg kommer over.(Som sagt altetende) Krim ligger dog uten tvil mitt hjerte nærmest. Av mine kjæreste forfattere kan jeg nevne: Umberto Eco, Ken Folett, John Grisham, Gabriel G. Marquez, Cecilia Samartin, Jørn L. Horst , Tom Egeland.....og mange, mange andre.
Pin It

Kommentarer er lukket.