Påskekrim for barn og barnslige voksne – del 4

Siste episode av «Mordet i Granhekken Borettslag»

Nyheten om drapene hadde spredd seg helt til måkene ved Fuglehuk fyr og på det neste fuglerådet var Edelgrana tunglastet av alt som kunne fly.

”Ehrm!” Politimester Skjære rensket stemmen og så utover forsamlingen. ”Da kan jeg fortelle at vi har funnet morderne. Det forbys herved å spise mer fuglefrø som blir lagt ut av de vingeløse i Det Hvite Hus. De forer oss, stopper oss ut og henger oss opp i vinduet etterpå. Meisene har sett det med sine egne øyne. Jeg lar Meisefar fortelle hva han har sett.”

Hr. Blåmeis kom frem og begynte å fortelle med innlevelse hva han hadde vært vitne til. Avsløringen var helt tilfeldig. Han og Kjøttmeis skulle bare hakke kitt fra vinduene, da de ble oppmerksomme på hva som lå strødd utover bordet til de vingeløse. Døde og lemlestede kropper, knuste egg og fjær, noen fugler var allerede ferdigstappet og stilt opp på rekke. Eggene var malt med grusomme farger, det var rene torturkammeret” Fuglene satt som sjokkerte saltstøtter og hørte på. ”Tenk at vi har latt oss mate gjennom hele vinteren for så å bli slaktet nå på våren. Gud skje lov at snøen har gått, slik at vi kan brødfø oss selv, uten å være avhengige av de vingeløse morderne.” Politimesteren pekte nådeløst mot Det Hvite Hus.

”Det er en høytid hvor de minnes sin urtid med fjær og egg og har ingenting med mord å gjøre. De lager fugler av et materiale, figurene har aldri vært levende!”Frk. Bokfink gjorde et tappert forsøk med å forklare hva hun hadde lest om det de vingeløse kalte påske. De andre fuglene så sjokkert på hverandre, før de pep henne ut. Enkefru Gul grep Bokfink i vingen og sammen flyktet de fra de harme fuglene i hagen.

Granhekken gulspurv

Granhekken gulspurv

Utover kvelden ble enkefru Gul sittende å fundere på det Bokfink hadde sagt. Jo mer hun tenkte på den gule gjesten, jo sikrere ble hun. Øynene til den fremmede hadde vært uten liv, selvfølgelig hadde hun blitt lurt av nattens mørke! Vindens lek med døde fjær, hadde til forveksling sett ut som fyrig vingespill. Hun gulnet helt opp i hodefjærene over seg selv, men nå var hun helt sikker på at han ikke hadde vært i live, da han rullet inn i fanget hennes. I morgen tidlig ville hun gå ned til frk. Bokfink og fortelle at hun skulle legge ut på den farefulle ferden over Kirkeveien. Hun var helt sikker på at svaret lå hos de kloke hønene på den andre siden.

Spurvehauken patruljerte den brede hovedveien og det var få fugler som turte å krysse den.

Inne i Det hvite Hus var frustrasjonen like stor som i hagen:

Laila la fra seg avisen og så bort på mannen. ”Jeg tror fuglene har gått helt av skaftet om dagen. Det er et skvalder og skrik fra morgen til kveld. Vi som kjøpte dette deilige huset for å få fred og ro!”

Han lo og ga henne et kyss på pannen. ”Det kalles vår lyder, elskling. De roper advarsler til hverandre. Det må jo være fin inspirasjon til den neste påskepynten din” han blunket lurt. ”Nå som du har kastet den gamle, mener jeg.” Mannen tok på seg frakken og gikk ut på trappen, der ble han stående, før han snudde seg vantro mot Laila. Den røde bilen var nesten hvit av fugleskitt. “Jeg forstår hva du mener!” sa han oppgitt. ”Kanskje vi må gjøre noe med de store trærne og alle kråkereirene allikevel. Disse fuglene er jo spik spenna gærne.”

duen

duen

Fru Gul sto ute på verandaen og strakte seg, da hun så de to vingeløse i gården. Hun skjønte at det hastet med å få oppklart mysteriet før det brøt ut krig med beboerne av Det hvite Hus og hagens fugler. Før hun visste ordet av det, hadde hun kastet seg på skjelvende vinger mot Bondegården som lå ved kirken.

Med Spurvehauken kun et fuglenebb fra stjerten buklandet hun i hønsegården. Hønene kom løpende til for å se om det var liv i henne. Hun roet seg ned med litt maiskorn, mens hun stakkåndet la ut om ærendet sitt.

“Å, ja! Det der vet vi alt om” kunne Tuppe Hønemor fortelle. “Hver dag kommer en av de vingeløse og tar egg fra oss. Det er vi vant med. Dessuten…” fortsatte hun og ble litt stram i nebbet. «Når det kommer til rykter, er vi eksperter!»

Gul så sjokkert fra den ene høna til den andre og trodde ikke sine egne ører, da hun fikk høre historien om «En fjær som ble til fem høns». Hønene lo av uttrykket hennes. “Det er helt i orden, vi kan le av den historien i dag og når det gjelder eggene så må det en hane til for at det skal bli kyllinger. Ser du noen hane?» Nei, det gjorde ikke enkefru Gul og den kloke høna fortsatte: «De vingeløse behandler oss med respekt! Dun og fjær samler de til fastelavn og påske. Det er da de viser oss sin takk for maten gjennom et helt år. En ren ving/ving situasjon og det er vi faktisk stolte av!”

I fuglerådet neste dag, kunne Hr. Falke Blikk og Tårnsvalen fra Hønsegården bevitne det enkefru Gul fortalte. Med ett forsto alle fuglene at det var den kraftige vinden som hadde blåst de gule kyllingene som ble kaldt påskepynt, fra komposten og opp til Granhekken. Med ett synes de synd på stakkarene som bodde i Huset. De som en gang i året malte på egg, samlet fjær og lagde påskekyllinger, som en trøst fordi de ikke lenger kunne fly. Hagens fugler klappet i vingene og var utrolig lettet over oppklaringen og fordi de igjen kunne forsyne seg av det rikholdige matfatet fra Det hvite Hus.

SLUTT 

Om Unni Steinsholt

Jeg er en voksen jente fra Nøtterøy som er over gjennomsnittet interessert i bøker. Har utgitt bok på Lulu - "Midtlivskrise" - 65 sider. Er bøkene spennende nok, leser jeg alt jeg kommer over.(Som sagt altetende) Krim ligger dog uten tvil mitt hjerte nærmest. Av mine kjæreste forfattere kan jeg nevne: Umberto Eco, Ken Folett, John Grisham, Gabriel G. Marquez, Cecilia Samartin, Jørn L. Horst , Tom Egeland.....og mange, mange andre.
Pin It

3 thoughts on “Påskekrim for barn og barnslige voksne – del 4